Til Marseille stilte vi 6 mann; 5 fra Bergen og en fra Murton i Durham. Det vil si, 5 gamle, gretne gubber og en jentunge! Vi fem som var fra Bergen (Ebbe og datteren Ebbelotte, Bruse og selvfølgelig Brødrene Brothers) reiste via København til Nice, mens Les tok direktefly fra Newcastle til Nice. Samtidig hørte vi også rykter om at Vic’en ville bli representert der nede, med blant annet Kokken i spissen.

Vi var raskt ute (og det begynner jo å bli en vane) med å bestille denne turen. I utgangspunktet var vi litt skepsis til å reise til sterk varme og sol. Men skitt au, med den fantastiske sommeren vi hadde i Bergen, var vi jo godt forberedt til å takle slike påkjenninger. Man kan jo sammenligne det med skiløpere som har lagt høydetrening før ett stort arrangement. Og for de som ikke skjønner den sammenligningen kan vi bare si at det fanden ikke er bare bare å reise på borteturer med Brann. Det kreves ofte, på lik ligne med idrettutøvere, nøye forberedelser, trening over lengre tid og stor rutine.

Dag 1 – Tirsdag 26. august 2008

Turen startet tirsdag 26. august, med avreise fra Bergen klokken 8:50. Vi hadde kjøpt billetter hos Stirling. Tur/retur Bergen – København, for latterlige 380 kroner, alle avgifter inkludert. I tillegg kostet turen fra København til Nice, med det samme selskapet, 2326 kroner (t/r). Les betalte rundt 1450 kroner t/r Newcastle - Nice.

Flyet til København var i rute og da vi kom til Kastrup, hadde vi litt over 6 timer å vente på flyet videre. Vi fikk derfor levert inn bagasjen vår på flyplassen og tok en tur inn til byen og Nyhavn. Da vi ankom Nyhavn la vi merke til mange andre supportere som gikk rundt i blålige drakter og vi fant fort ut at dette måtte være ett skotsk lag. Ikke fordi vi kjente igjen draktene, men det var jo ikke så vanskelig å skjønne da vi så de i kilt. Og etter å ha vært jævlig nysgjerrig i 1 minutt og 33 sekunder, måtte vi bare stoppe noen og spørre. "South of the Queen" var det og de skulle spille mot "FC Nordsjælland" dagen etter. Og morsomt var det når de skulle si navnet på laget de skulle spille, men vi kan vel ikke laste de for akkurat det.

I København var det noe inni helvete med vepser og ikke hadde de folkeskikk heller. Plaget oss hele tiden, både før, under og etter maten. Selv om vi fikk tatt knekken på noe av, kom de stadig tilbake igjen og da en av de like godt begynte å bade i ølet til Bruse, hadde vi fått nok og gikk derfra og til ett annet sted. Nå var det ikke noe bedre der, og etter en stund begynte Bruse å hyle og slå rundt seg. ”Hm, tåler han virkelig så lite”, tenkte vi andre. Men det viste seg at en veps hadde fått inn en fulltreffer på han like oppunder ermeslaget på jakken, så da var han vel unnskyldt. Eller? ”Hm, tåler han virkelig så lite”, tenkte vi andre igjen. Og forresten Bruse, du skylder Strilen en øl! Du vet, den du slo ned.

Etter at alle utenom Strilen hadde drukket opp ølen sin, reiste vi tilbake til Kastrup flyplass. Kom oss om bord i flyet. Lettet og tilslutt landet i Nice.

Utenfor flyplassen bestemte vi oss for å ta 2 taxier (vi var jo 5 stykker) inn til jernbanestasjonen i Nice og vi fikk vite at det kostet vel 17 Euro for hver taxi. Sjåføren vi spurte ropte noe bak til den andre sjåføren og gliste. Og selv om vi ikke skjønte en dritt av det bedritne språket som kalles fransk, skjønte vi fort at de var fornøyd fordi de hadde lurt oss. Turen tok 10 minutter (6,7 kilometer) og kostet altså 17 Euro. Men det er jo en kjent sak at man ikke kan stole på drosjesjåfører. Bare spør Strilen neste gang du treffer han.

Les var allerede kommet til stasjonen og satt på en pub like ved. Vi hadde ikke kjøpt billetter på forhånd, så noen stilte seg i kø for det, mens vi andre tok oss en røyk (Nei Mona, Thorleif var ikke med) og ventet på Les. Å kjøpe billetter viste seg ikke akkurat å være enkelt, grunnet den lange køen. Men etter rundt 25 minutter var det endelig våres tur. Og så var det det forbannede franske språket igjen da. Men som vi alltid sier; det ordner seg alltid for snille gutter. Utenom at vi mistet et tog da.

Togturen til Marseille var en fin tur, hadde det ikke vært for setene på toget. De skulle egentlig være av typen sitteseter med mulighet til å legge seg tilbake, men de var dessverre mer av typen liggeseter uten mulighet til å sitte. Og i tillegg kom det innpå en gjeng med skoleelever i våres vogn, så da var det ikke muligheter til å bytte seter heller. Og når vi tenker oss om, så bråkte de nok så mye (jævla ungdommer). Og som om ikke det var nok, så var det ikke de beste fasilitetene på toget heller. Kaffe var det mulig å kjøpe, men kun på automat. Og da fikk man kun en halv liten kopp. Og da mener vi liten. Så alt i alt kan vi vel si det på den måten at togturen ikke var så fin allikevel.

Togstasjonen i Marseille ligger høyt oppe på en høyde ovenfor byen, og da vi kom dit var det greit at hotellet våres lå like ved. Rett ned noen lange trapper (60 meter), og videre 280 meter nedover i gaten. Hotellet var helt greit, selv om heisen tok maks 2 personer uten bagasje. Eller en med bagasje. Selvfølgelig er klesskapet til Jan Thomas mye større, men til og med Otto (uteligger i Bergen) har større klesskap enn den heisen.

Vi hadde allerede fått meldinger fra Kokken & Gjengen (Nei, må ikke sammenlignes med John Olav Nilsen & Gjengen). De hadde visst rotet seg opp i noe ”sponsor-tryne-greier” på SAS-hotellet i Marseille, men vi ble enige om å møtes på en irsk pub nede ved havnen. Så vi hoppet inn i noen taxier igjen og sa hvor vi skulle. Ja vel. For en gangs skyld, en franskmann som skjønte noe av det vi sa!

Nå har vi glemt å fortelle litt om været. Været i Marseille var hett og varmt og klamt. Ekkelt! Uansett, perfekt for å sitte ute og da vi kom til den irske puben var utepils en selvfølge. Etter en stund kom gjengen og vi kan ikke nekte for at vi koste oss i det fine høstværet. Ekkelt det også! Ikke minst var Harald i storslag og ordene ”elleven more” ble etter hvert en kjent frase.

Da det led litt ut på natten skulle de stenge, men vi hadde dessverre fulle glass hele gjengen. Men det ordnet kelneren på en glimrende måte. Han kom ut med plastikkglass til hele gjengen og forklarte at vi kunne tømme alt fra de vanlige glassene over i plastikkgreiene og ta det med oss. Ikke verst! Første gang vi har fått øl ”take-away”. Det hadde vært noe å tenke på for Fotikken! Og Victoria! Og de ansvarlige i Bergen! Og dersom argumentet mot skal være at det blir mer bråk av det, kan vi bare berolige alle politikere at det er bare tull. Ingen av oss begynte å sloss av den grunn. Så Mæland, Dreveland og kompani, det er bare til å løsne på snippen og kjøre på.

Dag 2 – Onsdag 27. august 2008

Dagen etter våknet vi i 9-tiden og da frokosten på hotellet ikke var inkludert i prisen, gikk vi ut og håpte på at vi skulle finne en kafé som hadde noe digg. Det lå mange kaféer i området rundt hotellet, men de åpnet dessverre ikke før klokken 10. Derimot var det en MacDonald’s rett ned i gaten, og selv om noen av oss skyr slike steder som pesten, så gikk vi inn der og spiste noe søppel. Ja, i nøden spiser fanden fluer, sies det. Og det er mye sannhet i det.

Noen gikk tilbake til hotellet, mens noen av oss gikk en tur ned i havnen. Været var like nydelig (og like ekkelt) som dagen før. I havnen var det et yrende folkeliv og innerst i havnen var det et lite torg hvor folk kunne selge dagens fangst. Kan ikke akkurat si at noe av det fristet, men sikkert greit nok for de som er vant til det. Vi? Nei, takke seg til torget i Bergen, med eller uten skandaler.

Vi ruslet videre ut over i havneområdet og merkelig nok var vi plutselig tilbake på stedet hvor den irske puben lå. Kaféene og pubene holdt på å åpne, så vi satte oss ned og nøt en kopp kaffe og cola. Litt tidlig på dagen for noe annet. Enig eller?

De to som gikk tilbake på hotellet ringte og sa at de var på vei ned. De hoppet inn i en taxi, sa ”port”, men sjåføren skjønte ikke bærene. Så de forsøkte seg på ”harbour”, men gubben skjønte fortsatt ikke bærene. Men så tok han opp et ark og tegnet noe på det og leverte det bak til de to i baksetet. Det var tegning av en båt! Så litt blåbær skjønte han allikevel.

Da de kom fant vi ut at det var på tide med noe bedre å spise, så vi ruslet bort til en plass hvor vi tidligere hadde sett de hadde mange restauranter på. I midten på denne plassen var det en fontene og rundt den lå det 4 restauranter. Vi satte oss ned på den ene og samtidig ringte vi Kokken og de. De var på vei og det samme var Bruse som hadde hatt seg en rask tur opp på hotellet. Alle utenom Bruse var på plass kort tid etter og vi begynte å bestille. Alle ville ha kjøtt, utenom Kokken, som insisterte på at han skulle ha fisk. Og da en hel fisk. Heggen derimot, ville ha kjøtt, men han var dårlig (for å si det på en fin måte). Rett nok bestilte han kjøtt han også, men han skal i hvert fall ikke skryte på seg at han åt alt. Det vil si, han åt nesten ingen ting. Jaja, sånn er det når man ikke er vant til å drikke annet enn cola.

Maten (og drikken) kom etter hvert på bordet. Og maten var grei nok den. Ikke noe å synge en sang om, men bare sånn grei nok. Apropos sang. Den var det da andre som tok seg av. Inne på denne plassen kom og gikk gatemusikantene i ett sett. Da den ene var ferdig et sted, kom han over til det andre stedet. Og slik gikk han til han var ferdig alle stedene. Da forsvant han. Så kom det en ny, som gikk den samme runden. Før han også forsvant. Og vips, så var det en ny på plass igjen. Tydelig godt organisert skiftarbeid. Men det er det eneste positive vi kan si om den gjengen. Hadde det hjulpet på skulle vi faktisk betalt de for å forsvinne og aldri komme igjen, men da hadde vel ryktene gått i gatemusikantmiljøet i Marseille. ”Ta turen ned ved fontenen, der betaler de oss for å ikke synge. Lett-tjente penger så fanen, så fort deg.” Otto på munnspill hadde faktisk vært å foretrekke foran de karene der.

Etter en forholdsvis lang middag (i hvert fall for oss som er vant til Fjordland) var det tid for pub og møte med andre Brannsupportere. Vi hadde fått vite at en pub ved navn ”Red Lion” var stedet for oss, så vi reiste opp dit. Puben lå tett i tett i en hovedvei, med biler som suste forbi. Litt rart akkurat det. Tenk dere en pub med uteservering i Fjøsangerveien. Ikke akkurat det beste stedet kanskje, men det var faktisk nydelig utsikt der, med noen klipper og Middelhavet til venstre, hele havneinnløpet rett foran oss og selve havnen til høyre.

Vi fikk hengt opp FeltZ-flagget og så var det det vanlige opplegget. Øl, drittpreik, gode historier og som de sier i England; ”Having a good laugh”. I tillegg til at vi løste mange verdensproblemer. Mens vi satt der fikk vi etter hvert telefon fra andre som også var i Marseille. De ba oss om å komme opp til stadion, men hvorfor i all verden skulle vi det? Det var ennå en god stund til kampstart, så vi fant ut at vi bare satt der vi satt.

Men etter hvert var det på tide å lette på ræven og vi var 12-15 stykker som gikk bort til buss-stoppet. Ikke lenge etter kom bussen som gikk til stadion. Turen tok vel 10 minutter, men for mange som var på bussen tok det sikkert en evighet. Ikke for oss bergensere, men da tenker vi litt mer på marseillerne. For ikke før var vi kommet inn på bussen, før vi fyrte i gang med ”Her kommer Bergen igjen” og den gikk om og om igjen på hele turen. Og vi må nok innrømme at vi også hadde syntes at det hele ikke hadde vært helt behagelig busstur dersom vi bare var lokale bønder på tur. Men dere vet hvordan det er, vi gav en god blanke i akkurat det der og da.

Omsider for marseillerne, kom vi til stadion og da var det vi bergensere som fikk gjenomgå. Det viste seg at alle Brann-supportere som kom til stadion IKKE fikk gå inn på bortefeltet, men måtte pent vente i en innhegning som selv Dagros hadde nektet å stå i. Mange hadde da allerede ventet der en time og det uten toalettfasiliteter. Ikke så gale for gutta boys, som fikk lov til å pisse opp etter en vegg, men dog verre for jentene girls. Men pytt sann, ingen av oss var jenter, ergo brydde vi oss ikke noe om det. Utenom Ebbelotte da, men det brydde vi andre oss heller ikke om. Etter hvert begynte stemningen å bli amper, men det franske nazi-politiet brydde seg enormt lite om det. Det gjorde faktisk representantene fra Brann, men de hadde faktisk ingen ting de skulle sagt de heller.

Her er det vi nå skulle sagt; ”Og nå har visst Otto (Jespersen) lyst å si noe om den saken,” men han er opptatt med Torsdagsklubben og viselig nok droppet vi mailen for å høre om han kunne sagt noe. Og for å være helt ærlig, vi vet ikke hvem som hadde fått gjennomgå mest. Oss Brann-fans eller de franske arrogante jævlene.

Etter at vi hadde ventet i 20 minutter fikk vi endelig lov til å gjøre entre på de franske jaktmarker. Da vi kom inn var det ikke til å nekte at vi ble mektig imponert av selve stadion, selv om de to tribunene bak målene var uten tak. Men man merker noe spesielt inni seg når man kommer inn på et stadion som allerede er fylt opp med 55 000 mennesker.

Men det som ikke imponerte oss var bruk av hjelpemidler for å lage stemning. Rett bak det ene målet stod det to personer, begge utstyrt med mikrofoner. Under de stod det to gedigne høytalere, som var rettet opp mot de andre tilskuerne. Hele kampen igjennom stod de med ryggen til banen og skrek, sang og ropte til de andre sauene bak målet. Ikke skjønte vi ett kvekk av det de gaulte om, men noen av oss synes nå at det hørtes ut som en gjeng med seterjenter som lokket på kyrne sine.

Selve kampen er det vel skrevet og blogget nok om, i og på andre medier, men det var selvfølgelig surt å tape på den måten som vi tapte på. To feil og snipp, snapp, snute. Vi var ute. Men av de tre bortekampene vi spilte i Europa i år, var nok dette definitivt den beste. Men så var jo dette den eneste vi spilte mot 11 menn hele kampen. Litt morsomt da å tenke på at før sesongen spilte vi en treningskamp mot FC København hvor FC København fikk utvist ikke bare en spiller, men to. Og hvor Mjelde synes etter kampen at det var synd at kampen ble preget av utvisningene, da Brann trengte trening på å spille mot 11 mann. Neste år foreslår vi derfor at Brann spiller alle sine treningskamper mot 10 mann, slik at de er bedre forberedt enn i år.

Etter kampen slo ”Légion Étrangère” til igjen og vi måtte selvfølgelig stå igjen inne på stadion i 20-25 minutter. Akkurat det var jo greit, men hva er det med disse franskmennene og toalett-tilbud? For da de holdt oss igjen inne på tribunen, stengte de samtidig muligheten for oss til å gå på dass. Først etter 15 minutter fikk vi gå ned hvor pissoarene og bidèene var, og selv om Brann nettopp hadde røket ut av CL, var det mange fornøyde fjes å se blant oss akkurat da. Men om vi fikk forlate stadion etter det? Nei, selvfølgelig ikke. Da måtte vi likegodt vente en kort stund der nede, før vi omsider slapp ut.

Vi forlot stadion og like bortenfor fikk vi praiet en maxitaxi og satte kursen til Red Lion. Vi håpte på å komme tilbake til en stille og rolig pub, men den gang ei. Nå var den overtatt av studenter og annet pakk, men vi klarte heldigvis å finne oss en plass hvor vi klarte å hive ræven nedpå. Det hele var nå begynt å sige inn, så stemningen ble litt dyster i en kortere periode. Men vi var enig på at det ikke kom til å bli en sen kveld.

Etter et par øl kom det noen ledige drosjer forbi og vi praiet like godt de. Noen av oss tok drosje til området rundt hotellet. Hvor det vanket kveldsmat i form av kebab. Mens noen av oss tok turen ned til havnen. Hvor det vanket kveldsmat i form av øl.

Dag 3 – Torsdag 28. august 2008

Dagen etter gikk toget vårt tilbake til Nice klokken 8 og som tidligere nevnt lå jernbanestasjonen på en høyde ikke langt fra hotellet vårt. Men det som var en grei tur da vi ankom Marseille, i nedoverbakke, var nå blitt en jævlig tur i oppoverbakke. Så noen tok taxi til stasjonen, mens andre gikk.

Togturen gikk veldig greit denne gangen. Kanskje det hadde noe med at vi var en slapp gjeng, som var nok så sliten etter den lange dagen vi hadde dagen før. Uansett, da vi kom til jernbanestasjonen i Nice, bestemte vi oss for å ta bussen til flyplassen i stedet for taxi. Bussen kostet kun €4 og den startet turen like utenfor stasjonen.

Nå var ikke vi klar over på forhånd at det på flyplassen i Nice var 2 terminaler, og vi hadde faktisk ikke peiling på hvilken terminal vi skulle på. Det vil si, Les visste at han hadde kommet til terminal 2 og da antok jo vi andre at det var også der vi skulle. Men så feil kan en ta. Og det hjalp jo ikke noe særlig på problemet at franskmennene ikke ville skjønne noe vi sa på engelsk. Og helt alvorlig franskmenn (og franskkvinner), Stirling er et flyselskap som heter Stirling både på engelsk og fransk. Og dessuten, jobber dere på en flyplass, så må da dere fanden meg skjønne når noen sier Stirling, så kan dere nå i det minste forsøke å forstå, og ikke bare dra på skulderen og grynte fra noe ”que” eller hva fanden dere enn snøvlet fram.

Etter en stund skjønte vi at vi hadde havnet på feil terminal, så vi takket Les for turen og gikk utenfor hvor vi fant en buss som gikk til den andre terminalen. Flyet var noenlunde i rute og flyturen tilbake til København gikk veldig greit. Bare så synd at de ikke hadde vasket vinduene på rad 5, slik at vi kunne få tatt noen fine bilder fra turen Ikke minst over Alpene og Mont Blanc.

I København fikk vi oss en kjedelig overraskelse. Flyet, som skulle gå 3 timer senere, var forsinket med nye 3 timer. Ikke så mye å gjøre med det. Nå ventet 6 kjedelige timer på oss og denne gangen fant vi ut at vi ikke skulle reise ned til Nyhavn, og heller være litt smart. I stedet for at alle skulle gå helt ut, for så å gå igjennom sikkerhetskontrollen, fant vi ut at det holdt med to av oss. Strilen og Ebbelotte overlot bagasjen sin til de andre, fikk de andre sine pass og gikk ut. Utenfor var det egne innsjekkingsautomater. Der var det bare til å sette passet inn, så gjorde maskinen resten for oss. Vel, vi måtte jo trykke på noen knapper underveis da, men det var nå så. Men tror dere det virket? Ebbelotte sitt pass virket, men ikke de andre sine. Tilslutt måtte de andre tilkalles og da var vi jo egentlig like langt. Etter å ha forsøkt noen andre automater, hvor alle utenom Kjellmo og Strilen sitt pass ble gjenkjent, måtte vi ta den lange turen videre til en innsjekkingsskranke.

Nå var det ikke den helt store køen som vi fryktet, og mens vi allikevel var der, ba vi om matkuponger for hele gjengen. Det fikk vi og vi følte det som om vi hadde vunnet i Lotto da vi så beløpet. Hele 75 kroner! Men da måtte vi gå inn på en ekspedisjon rett bak oss. Og der var det jo ny kø. Men også den gikk raskt unna.

Siden vi da hadde kommet utenfor sikkerhetskontrollen, måtte vi jo selvfølgelig alle gjennom den igjen. Og gjett hva som ventet oss der? Ja, riktig. En lang kø.

Omsider kom vi oss innenfor sikkerhetskontrollen og nå var det på tide med mat. Nå kunne vi jo stilt oss i pølsekøen og kjøpt oss en hotdog med brus, men nå bestemte vi oss for å kline til. På Kastrup har de en biff-restaurant og vi gikk inn der. Selv om biffen kostet 404% mer enn hva vi hadde fått tildelt i matkuponger synes vi at det var verdt det etter som det allerede hadde vært og ville bli en lang dag. Men det skal nå sies at maten ikke var verdt de 404% mer.

Etter middagen satte vi oss nede og etter hvert begynte vi å kjede oss. Men vi fikk nå tiden til å gå, med det vanlige drittpratet og med kortspill. Og endelig etter ca. 6 timer og 15 minutters venting, kom vi oss endelig derfra. For de fleste av oss hadde det ikke noen stor betydning, men Bruse var nok den som var mest glad, da han skulle på jobb tidlig neste dag.

Så da vi kom til Bergen forsvant Bruse, mens vi andre tok en pause utenfor før vi tok drosje hver for oss. Turen var jo grei nok, men med tap, ute av CL, franske nazi-politi, vanskelige franskmenn og forsinkelser kan ikke denne turen få topp karakter. Nå er det nok minst 2 år til neste gang Brann skal ut i Europa, men møter vi et fransk lag igjen, så er det ikke det som frister mest å reise til.


PS! Du kan se bilder flere fra turen ved å klikke her